Da jeg begynte på universitetet, var det en jente i faddergruppa jeg la spesielt godt merke til. I likhet med meg hadde hun flyttet langveis fra for å studere. Hun fortalte ikke noe særlig mer om seg selv, og hun var ganske stille de første dagene på universitetet. Jeg tok meg stadig i å kikke bort på henne, jeg lurte på om hun også følte seg usikker.

Vi fant tonen raskt

Faddergruppa vår ble raskt en gjeng som hang sammen på fritiden. Etter hvert ble hun mer selvsikker, særlig etter et par øl, og hun kastet seg inn i diskusjoner om alt mellom himmel og jord. Jeg ble imponert over hvor mye hun visste. Ofte endte det opp med at vi satt lenge og snakket sammen, bare vi to.

En kveld tok vi følge hjemover fra fest. Hun fortalte at hun hadde vært mye alene gjennom oppveksten, og ofte følte at hun ikke passet inn. Da hun skulle gå, tok jeg mot til meg og ga henne en klem, og så kysset hun meg. Jeg glemte helt at jeg egentlig var ganske full, sliten og kald. Jeg hadde savnet å være forelsket i noen, og det føltes som om vi forsto hverandre på en helt spesiell måte.

Jeg ble usikker på følelsene mine

Helgen etter skulle vi egentlig ut med de andre, men hun foreslo at vi heller kunne dele en flaske vin hjemme hos henne. En ting ledet til en annen, og vi endte opp i senga hennes uten klær. Jeg foreslo at vi burde vente litt med å ha sex, vi hadde tross alt ikke kjent hverandre så lenge. Hun syntes det var rart, hun lurte på om jeg ikke var forelsket i henne. Spørsmålet ga meg en merkelig følelse, men jeg ristet den av meg. Jeg var jo forelsket, og det kjentes så godt at det var gjensidig.

Første gang hun sa at hun elsket meg, kjente jeg at jeg ble kald. Det var et ord jeg kun hadde sagt høyt til én person før, og jeg visste ikke om jeg følte det på samme måte, i hvert fall ikke ennå. Vi lå ved siden av hverandre i senga, hun så på meg, og jeg ble plutselig redd for å skuffe henne. Jeg sa at jeg elsket henne også.

Vanskelig å sette grenser

De neste ukene ville hun helst være sammen med meg hver dag. Vi satt ved siden av hverandre på lesesalen, lagde middag sammen, lå ved siden av hverandre og pratet i mange timer. Samtidig som det var fint å dele hverdagen med noen, kjente jeg at jeg også trengte tid alene. Når jeg prøvde å ta det opp med henne, ble hun bekymret for at noe var galt. Jeg begynte å anstrenge meg for at hun ikke skulle føle seg avvist, og det endte som regel med at jeg lot meg overtale til det hun ville.

Når vi dro på fest, begynte jeg å legge merke til at hun kunne være ganske nedlatende og krass når hun diskuterte med andre. Jeg følte at jeg måtte støtte henne, selv om jeg syntes hun oppførte seg ugreit. Jeg var redd for å starte en diskusjon med henne, og etter hvert gruet jeg meg til å være sammen de andre i gjengen når hun var med.

Da jeg skulle reise hjem for å feire bursdagen til broren min, og hun spurte om å bli med, kjente jeg at det knøt seg i magen. Jeg måtte si det som det var, det føltes for tidlig å ta henne med hjem til familien. «Jeg trodde vi var kjærester,» sa hun, og så på meg med tårer i øynene. Jeg klarte ikke skjule at jeg ble overrasket, og hun ble tydelig såret. Da toget mitt kjørte ut fra Oslo S, skammet jeg meg over hvor lettet jeg var over å reise langt vekk fra henne.

Jeg måtte være ærlig med meg selv og henne

I løpet av helgen hjemme tenkte jeg mye på henne. Forelskelsen jeg hadde kjent i begynnelsen hadde blitt til en vond klump i magen. For første gang på lenge kjente jeg at jeg kunne slappe av og være meg selv, og det stemte ikke overens med hvem jeg var sammen med henne. Jeg innså at jeg var nødt til å gjøre det slutt.

Stemningen var merkelig da vi møttes igjen. Hun unngikk åpenbart å snakke om det som hadde skjedd, og jeg ble mer og mer nervøs mens jeg ventet på en mulighet til å ta det opp. Til slutt trakk jeg pusten dypt og fortalte at jeg var usikker på følelsene mine. Hun begynte å gråte, og spurte om vi ikke kunne prøve på nytt, hun hadde ingen andre enn meg.

Jeg tenkte på den første gangen hun kysset meg, de dype samtalene til langt på natt, den rare, interne humoren vår. Men sammen med henne følte jeg meg alltid usikker på hvem jeg var, og det var vanskelig å sette grenser for henne. Hun fikk meg til å føle meg spesiell, men også alene i hennes verden.

Derfor sa jeg at jeg trodde det var best om vi slo opp. Det gjorde vondt dypt inne i meg å se hvor lei seg hun ble, for det var ingenting jeg kunne gjøre for å trøste henne. Samtidig kjente jeg meg lettet over at jeg endelig hadde klart å si meg uenig med henne, og stå for det jeg selv ville.

Nå er det lenge siden vi har snakket sammen. Jeg ser henne av og til på universitetet, men det ser ut som hun har funnet en ny gjeng. Som regel sitter vi i hver vår ende av forelesningssalen, men noen ganger tar jeg meg selv i å se på henne og lure på hva hun tenker på.