Spørsmål
Jeg har (prøvd) å date en jente i 6 måneder nå, men mye rart har skjedd (kompisser som blander seg inn, ex-kjærester som vil bli sammen igjen, etc.) og som resultat av dette har vi på mange måter gått fra hverandre. Hun har gått videre, jeg får det ikke til. Hun har funnet seg ny fyr og jeg sitter igjen med en følelse av at noe som burde være der har forsvunnet, et slags hull, om man kan si det. Jeg har vært i tre forhold, og de andre forholdene er det jeg som har avsluttet, så nå når det plutselig er jeg som er på den andre siden så føltes det litt ut som at verden detter fra hverandre når hun forteller at hun ikke kan snakke fordi hun skal være med typen sin. Hva kan jeg gjøre for å slutte å tenke på henne, og er det noen vits i å ha håp om at det skal gå galt mellom henne og den nye typen, sånn at hun skal bli sammen med meg igjen? Det føltes feil, men det er dit tankene går. Jeg føler meg ganske uattraktiv, uverdsatt og forlatt, ettersom at hun traff han mens vi var sammen.
Psykolog svarer
Det å bli forlatt eller ikke bli valgt er veldig vondt. Det er en situasjon som gir opphav til sterke følelser, som går utover selvfølelsen og som naturlig nok gjør at vi grubler mye.
Det å oppleve det du gjør nå er jo et fenomen som har inspirert ganske mange romantiske filmer og sanger. Ideen om "the one that got away"- den ene perfekte kjærligheten som kunne blitt din "om ikke bare". Det du beskriver er jo oppskriften til et slikt filmmanus; eks-kjærester som dukker opp, kompiser som blander seg inn. Det at denne opplevelsen er noe vi så ofte ser i filmer og serier, gjør jo at det er naturlig for oss å tenke at den vanskelige kjærligheten er den virkelige kjærligheten.
Uttrykket "the one that got away" er egentlig et uttrykk som stammer fra fisking. Det handler om hvordan den fisken som slapp unna alltid er større og bedre enn den du fikk, og hvordan den som slapp unna blir større og bedre for hver gang man forteller historien. Dette er av og til overførbart til kjærlighetsforhold. De gangene man ikke fikk prøvd forholdet skikkelig og fikk ordentlig erfaring med de tingene som gjorde at man ikke passer helt sammen gjør at man kan romantisere den andre personen og det ideelle forholdet man kunne hatt "hvis bare..."
Du forteller at tidligere er det du som har tatt kontrollen og avgjørelsen om at forhold ikke har vært noe å gå videre på. Det er også en ganske annen opplevelse enn å bli valgt bort. Når noen slår opp med oss eller velger en annen isteden for oss, er det naturlig at vi bruker tid til å gruble og tenke gjennom om det er oss det er noe feil med. Dette er en prosess som er nyttig for oss, for å lære av egne feil og for å se om det er noe som er lurt å gjøre annerledes i neste forhold. Likevel er det begrenset hvor mye det er hensiktsmessig å gruble, siden den andre personen gjør sitt valg basert på følelsene hun har der og da, og hva som kjennes mest riktig henne. Vi prøver ofte å forklare med fornuft avgjørelser som tas på følelser, men vi må nok avfinne oss med at det ikke alltid er en forklaring vi kan være enige i eller slå oss til ro med.
Det er helt naturlig at du har et håp om at det ikke skal funke mellom henne og typen, slik at det endelig skal bli din tur til å vise at det er egentlig dere som passer sammen. Likevel er nok ikke dette noe som gjør deg godt å bruke så mye tid og krefter på. Selv om det er dette som skjer i de romantiske filmene har vi ikke den samme garantien i virkeligheten. Akkurat nå har hun valgt å være sammen med ham, og som du skriver går det utover selvfølelsen fordi gjør vondt å bli valgt vekk.
Du spør om du skal holde fast på håpet om at det skal bli dere en dag, jeg tenker det er lurt å i alle fall legge det håpet litt til siden og ikke bruke for mye krefter på det. Hvis vi tviholder på håpet om at det skal bli noe, setter vi kjærlighetssorgen på pause og det hindrer oss i å gå videre. Å idealisere "the one that got away" kan jo også hindre deg i å bli kjent med det som faktisk kan bli din neste og kanskje beste kjæreste.
Jeg har lagt ved et par artikler fra våre studentskribenter som skriver om sine erfaringer i lignende situasjoner.
Lykke til videre,
Hilsen Psykologen