Spørsmål
Har hatt vanskelig med mor lenge, hun ikke klarer å forstå meg og takle meg og har visse forventninger til meg. Hadde også ikke lett på barneskole, litt utestenging der og jeg føler meg som en fiasko. Jeg knyttet meg så sterkt til en veileder for hun som så meg for den jeg er, det var akkurat det jeg har lengtet lenge etter. At ting ble bare vanskelig for jeg er så redd om hun ikke vil bry meg mer. Noe ganger at jeg så trist uten noe grunn, og omvendt på kort tid. Da jeg hospiterte hos annen sted, kjente jeg på avstand og klarte å bli litt tryggere i meg selv også. Ting ble vondt igjen da jeg kom tilbake til min læreplass og møte henne igjen. Føler jeg mister litt av meg selv når jeg er med henne. Må liksom ha bekreftelse på at hun er der og liker meg fortsatt, selv snart er jeg ferdig med læretiden og fagprøven. Føler jeg har jobbet en del med meg selv, men faller bare tilbake! Føler jeg er mye der for bestevenninne. Men vanskelig med omvendt. Føler jeg er så komplisert å forstå.
Rådgiver svarer
Jeg forstår ut fra det du skriver at du har det vanskelig med flere av dine nære relasjoner. Du opplever at moren din har hatt vanskelig for å forstå deg og å møte deg på alvor, og at hun har hatt for høye forventninger til deg som har medført at du har kjent på mye press. Det å bli utestengt på barneskolen er også noe som kan sette spor i et menneske - mange studenter forteller oss om slike erfaringer, og vi vet at det kan gjøre det vanskelig også senere i livet.
Når man har opplevd savn og mangel på bekreftelse, vil man naturlig kjenne et stort behov for å få det. Og når man kjenner seg sårbar i forhold til noe, kan man lett bli veldig opptatt av det. Du ønsker sikkert at det ikke skal lengte så mye etter nærhet og kjærlighet, kanskje du til og med forakter følelsene dine rundt dette. Om du får til, kan du i stedet for å tenke slemme ting om deg selv for å ha det sånn, forsøke å akseptere at din historie gjør at du føler det sånn. At det kanskje ikke er så rart. Samtidig forsøke å la det være der. Det høres kanskje litt rart ut, men det gjør deg faktisk sterkere å bare la ting få være inni deg. Det er ok å ha det sånn.
Hvis man opplever at man stiller opp mer for andre, enn omvendt, kan det kanskje hjelpe å gi mer uttrykk for egne behov. Finnes det noen måte du kan si dette til venninna di, at du synes det går litt mye en vei? Kanskje hun ikke en gang tenker på det?
Du gir uttrykk for at du har noen vanskeligheter med relasjonene i livet ditt. Kanskje vil du ha nytte av å snakke med noen om dette? Du kan for eksempel sjekke ut tilbudet ved din samskipnad. Eller kanskje fortsetter du bare å jobbe med deg selv, som du nevner at du gjør. Det er uansett normalt å falle litt tilbake i gamle vaner når man prøver å endre seg.
Jeg har lagt ved en artikkel som handler om selvfølelse og relasjon til seg selv - det kan være at du vil finne noe her som kan være til hjelp for deg. Ønsker deg masse lykke til videre.
Vennlig hilsen klinisk sosionom