Spørsmål
Jeg har slitt med vanskelige følelser overfor mamma i det siste. Hun har hele livet mitt vært sykemeldt, og pga det og at jeg selv var syk en periode har jeg vært for tett på henne i oppveksten. Jeg besøker foreldrene mine hver uke; lar jeg det gå 2 uker, sier hun det er lenge siden, og hun har alltid sagt at det er lenge siden søsteren min har vært der hvis det går tilsvarende, eller hun sier til meg at hun alltid er der så kort hvis hun bare er 1t på middag. Pappa har ingen venner, snakker lite, og jeg har så vondt av hele deres situasjon og ønsker så mye bedring i deres forhold mtp kommunikasjon. Mamma har sterke meninger om mye, og snakker samtidig lite om følelser. Jeg kjenner nå hver gang jeg er der at jeg ikke vil høre henne snakke, hun tar så mye plass i hodet mitt. Det er så vondt, for hun tror vårt forhold er supert, kaller meg sin "beste venn", jeg er glad i henne og ønsker ikke at det skal være vanskelig, og å mislike så sterkt. Jeg vet hun ikke vil påføre meg smerte.
Psykolog svarer
Studenter og relasjon til foreldre
Krevende og tette relasjoner til foreldre, er et tema vi som jobber med studenter møter veldig ofte, så du er ikke alene om å streve med dette. Foreldrene våre betyr mye igjennom livet. Når vi selv blir voksne må relasjonene også formes av våre behov, noe vi selv må ta ansvar for.
Det høres ut som at du har en mor som trenger mye fra deg, så mye at hennes behov kanskje aldri fylles eller dekkes helt. Måten hun viser og utrykker dette på, skaper skyldfølelse i deg. Det er selvsagt ikke meningen fra din mamma å påføre deg smerte, samtidig blir det vondt for deg allikevel.
Foreldrene våre er voksne mennesker, som selv må ta ansvar for sitt liv og sin livskvalitet. Jeg forstår godt at du får vondt av begge to og ønsker endring for de. For at endring skal skje, må de selv ønske det og være ærlige med seg selv om hvordan situasjonen faktisk er. Det er heller ikke din oppgave å være en beste venn.
Følelser gir informasjon om dine behov
Dine vanskelige følelser (som høres ut irritasjon, men påfølgende skyldfølelse) kommer ikke uten grunn. Følelsene våre forteller oss om våre behov. Irritasjon kommer med signaler om at noen tråkker over våre grenser, eller oppfører seg på måter som ikke kjennes ok. Det er naturlig å bli irritert for eksempel over sterke meninger om deg og hvordan du lever ditt liv. Da trenger du kanskje å sette grenser. En annen ting som er viktig er at du anerkjenner at du har den følelsen, og at den er naturlig å ha. Det gjør deg ikke til en dårlig datter.
Dine behov og grenser
Hva kan du gjøre for at tiden du tilbringer med dine foreldre blir mer ok for deg? Hva trenger du?
For det første er det opp til deg hvor ofte vil eller kan du komme på besøk. Dette må du forsøke å støtte deg selv i. Du må kanskje regne med at din mamma ønsker mer/oftere besøk, enn hva om passer for deg og din situasjon, eller hva du har lyst til.
Du kan forsøke å fortelle om dine behov og se om mamma klarer å ta det inn og støtte og respektere deg. Noen foreldre strever veldig med å ta barnets perspektiv, fordi deres egne følelser tar mye plass. Dette er heller ikke bevisst. Poenget er at det er ikke sikkert du får støtte og forståelse for dine behov og grenser hos andre, men det viktigste er at du gir støtte til deg selv. Du er en god person, som er glad i foreldrene dine, løft det frem for deg selv.
Skille mellom dine behov og andres
Du har ansvar for å ta godt vare på deg selv. Mange som har tatt mye hensyn til foreldre og andre, får lett skyldfølelse og kjenner seg egoistiske når de identifiserer sine behov og handler i tråd med disse. Det er stor forskjell på å være egoistisk og selvivaretagende. Dersom du er god på selvomsorg, og gi deg selv det du trenger, får du også mer energi til å kunne være et godt medmenneske.
Håper dette kan være til hjelp for deg. Jeg ønsker deg lykke til!
Vennlig hilsen fra psykologen