Hei. Jeg har ei venninne som de siste årene har slitt en del med psyken. Vi har vært venner siden barneskolen, men jeg har egentlig ikke hatt så mye kontakt med henne før de siste årene. Nå bor vi i forskjellige byer. For noen år siden spurte jeg henne hvordan hun hadde det- hun lurte på om vi kunne ringes, og da fortalte hun at hun ikke hadde det noe greit. Jeg har siden den gang ofte sendt henne mld. for å høre hvordan det går. Hun har det sjeldent så bra, noe som gjør meg trist. Hun går til psykolog, men vil ofte at vi ringes og tekstes. Jeg synes det er vanskelig å snakke i telefon og prøver derfor å unngå det litt. Jeg kan føle på at det blir mye snakk om vonde ting, noe som gjør at jeg blir litt sliten etter å ha snakket med henne.. Det er så fælt å si det, men jeg føler kanskje at det tapper meg mer enn det gir. Det føles så egoistisk å tenke sånn. Jeg er jo glad i henne, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..
Du beskriver en sunn og veldig forståelig reaksjon. Det er vanlig å føle seg tappet av å snakke om vanskelige ting. Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre det, men heller at vi skal begrense det, og ikke gjøre det hele tiden. Kanskje blir også venninnen din litt tappet av å snakke om vanskelig ting? Når vi sliter, kan det være vanskelig å komme ut av "bobla" med alt det vonde i, selv om det er det vi egentlig trenger. Så hvis du skulle velge å si det til henne, at du bryr deg, men gjerne vil snakke om litt lettere ting en del av tiden, særlig på telefon og SMS, så kanskje det kan gi dere litt mer frirom? Og deg litt mindre dårlig samvittighet?
Jeg tror du gjerne vil være snill og hjelpe, men i vennskap er det også lov å ta plass selv. Noen ganger kan det bety at man ikke har så mye kontakt i perioder, eller at man sier ifra om ting, eller bytter tema i samtaler. Utforsk gjerne hvordan det kan bli litt mer plass til deg også, i dette vennskapet. Jeg tror det kan være sunt for venninnen din også.
Lykke til!
Vennlig hilsen
Psykologen SiO Helse