Før pandemien Nytt semester og ny start. Vårsemesteret skulle definitivt bli bedre enn høstsemesteret. I fjor var det så mye stress med å finne seg en plass å bo og i tillegg slo jeg opp med dama. Men dette semesteret: Ingen distraksjoner. Dette var året hvor jeg skulle være singel, gjøre alt jeg aldri hadde fått gjort, invitere til fest og bli kjent med andre studenter. Det første jeg skulle gjøre var å sette meg med en helt tilfeldig person i forelesning og si hei.
Den første forelesningen
Jeg feiga ut. Jeg må innrømme det. Det var liksom ikke så enkelt å bare sette seg med en helt tilfeldig person. Alle hadde sin flyt, og jeg ville ikke ødelegge det. Uansett så skulle jeg ikke gi opp. Jeg kunne bare melde meg inn i en forening. Det var det alle andre gjorde, det hadde jeg lest på nettet. Først måtte jeg finne en forening som passet meg. Jeg gikk inn på sio.no/foreninger og scrollet meg nedover. Det eksisterte mange foreninger, men var det noe som passet meg? Sport var jeg ikke interessert i, og jeg ville ikke lære meg å danse. Heller spilte jeg ikke noe instrument. Uansett, dersom jeg ville være med: Hvordan skulle jeg melde meg inn? Jeg kjente jeg ble stressa av hele greia. Fingeren min lukket fanen og øynene mine fulgte med på forelesningen i stedet for.
Hei! Studenterspør-redaksjonen har ansatt studenter til å produsere innhold på sidene våre. Denne artikkelen er derfor til deg som student, fra en student, som har skrevet denne historien basert på en samtale med en venn.
Starten av pandemien
Dette semesteret ble ikke akkurat det jeg planla. For det første hadde jeg ikke helt fått til det med nye venner og gjøre masse greier. For det andre fant jeg meg selv midt i en pandemi, og det var ikke akkurat så mange muligheter for å møte folk. Det beste med det var å vite at man ikke gikk glipp av noe. Alle andre gjorde akkurat det samme. Alle andre satt hjemme og gjorde noe bak pc-skjermen. Det var noe betryggende i det.
Midt i pandemien
Pandemien var ensom. Jeg bodde for meg sjæl i en hybel på 14 kvm, og de eneste menneskene jeg faktisk møtte på var de jeg så på butikken. Det eneste positive var at jeg fikk mye tid til å game med gutta. Etter videregående ble vi spredt rundt i hele landet. Noen flyttet til Tromsø og andre til Bergen. Det var godt å snakke med dem, det føltes veldig trygt i en verden som var veldig utrygg akkurat nå. Det som motiverte meg gjennom dagen var gutta og håpet om at alt kom til å bli enda etter pandemien. Da kom jeg til å finne meg nye venner, ha det gøy og gjøre alle de tingene jeg aldri hadde fått gjort før.
Slutten av pandemien
Det ble mindre og mindre gaming med gutta. De begynte å gå tilbake til hverdagen sin, en hverdag hvor jeg ikke lenger hadde plass. Vi bodde på ulike steder med ulike restriksjoner. Folk ble mer og mer opptatt. Til slutt var det bare jeg som var online. Det gjorde ikke noe, pandemien var snart over og alt kom til å bli bedre da.
Lørdag 25 september
Denne dagen var det mange studenter som hadde gledet seg til. Dette var en dag som var etterlengtet. Lørdag 25. september forsvant meteren, dansegulvene åpnet og klemming var tillatt igjen. Det var denne dagen jeg hadde gledet meg til gjennom hele pandemien. Problemet var bare at nå når dagen var her føltes det ikke så bra som jeg hadde forventet. Jeg var den eneste som var online, alle andre var ute og feiret at pandemien var over. Hvem skulle jeg melde? Hvor skulle jeg gå? Håpet om at ting skulle bli bedre, føltes ikke så sterkt lenger. Meningen var jo at jeg skulle ha det gøy etter pandemien. Ting skulle bli bedre. Spørsmålet var bare: Ble det bedre, eller gikk det bare ting tilbake til det normale?